Restaureringen av «Pelle»

«Pelle» i drift

Det vernede fartøyet «Pelle» ble opprinnelig bygd som lystfartøy for en rik handelsborger i Kristiania i 1882. Fartøyet var opprinnelig luksuriøst innredet med kjøleskap, toalett, takmaleri, møbler av mahogni, en romslig salong og kjølested for ølfat fra eierens eget bryggeri. Fartøyet ble bygget av Motala Mekaniska Werkstads Aktiebolag i Sverige, som ellers er samme verft som bygde den mer kjente «Skibladner» fra 1856.

«Pelle» ble solgt videre allerede i 1883 til Hisøy utenfor Arendal, og satt til å gå i rute fra Hove gård på Tromøya, like inn til Pollen i Arendal. «Pelle» fraktet alt fra melk, mel, grønnsaker, passasjerer og badeturister. Denne farten varte frem til 1961, da nye broforbindelser gjorde det vanskelig å konkurrere med bussene og lastebilene.

Etter endt driftstid ble fartøyet solgt til Norsk Veteranskipsklubb i Oslo, som eide fartøyet frem til 1972. I 2019 ble «Pelle», i regi av Stiftelsen D/S Pelle, sendt til Bredalsholmen dokk og fartøyvernsenter for en antikvarisk restaurering.

Bilde 1: «Pelle» med badegjester sommeren 1955. Foto: Dannevig Foto.

Restaureringen starter

Restaureringen av «Pelle» har stått ovenfor på noen spesielle problemstillinger. Særlig skroget var i veldig dårlig forfatning, etter flere havarier var det bulket opp ganske kraftig. Det å kopiere skrogformen er derfor utfordrende. Mesteparten av stål i hudplater, spant, bunnstokker og kjøl er rustet i stykker, som fører til at nesten all materialet må skiftes ut.

I antikvarisk ånd har vi naturligvis satset på å restaurere fartøyet med metodene og håndverket som ble brukt i 1882. Det å gjenskape skroget med tradisjonelle metoder har krevd omfattende eksperimentering og forskning. For restaureringsarbeidet var det derfor nødvendig å studere selve fartøyet, verktøyspor, materialkvalitet og gjøre seg noen faglige vurderinger.

Bilde 2: Tidlig i prosjektet hjalp Nordnorsk fartøyvernsenter oss med å kartlegge spantene på «Pelle». Som man kan se her var fartøyet rimelig bulket opp. Foto: Gunnar Holmstad/NNFA.

Det gamle håndverket

Det finnes få kilder om hvordan man bygde jernfartøy i Skandinavia på slutten av 1800-tallet, da det ikke finner utfyllende lærebøker i skipsbygging på denne tiden. Men vi fant noen kunstneriske presentasjoner av tradisjonell spantebøying.

Det første er et maleri av briten Stanley Spencer. På 1940-tallet lagde han en serie malerier som forestiller industriarbeidere utføre ulike steg i stålskipsproduksjon. Scenene var direkte inspirert av kunstnerens observasjoner i Lithgows Kingston Shipyard i Glasgow. I maleriet The Furnaces (1946) er scenen tatt fra spantehallen, hvor de altså bøyde spantene.

Bilde 3: I senteret av maleriet The Furncases, kan vi se arbeidere som trekker ut et glødende varmt spant fra en ovn. Nede til venstre ser vi «paler» som holder en avlang ambolt fast til spantegulvet. Maleri: Stanley Spencer.

Den andre presentasjonen er den britiske propagandafilmen Steel Goes to Sea fra 1941, som viser hele produksjonslinjen i klinkbygging av stålskip. En liten seksjon på under ett minutt viser nettopp deler av spantebøyingsmetoden.

Spantebøying er en essensiell del av skrogkonstruksjon på klinkbygde fartøy, og begge disse kildene gav oss en viss innsikt hvordan arbeidet ble gjort, men begge disse eksemplene fra noen tiår etter at «Pelle» ble bygget og i et annet land. Kildekritisk sett er det derfor ikke gitt at spantebøying på 1940-tallets Storbritannia ble gjort på nøyaktig samme metode i 1880-tallet Skandinavia. Heldigvis var vi så heldige å ha arvet verktøy fra Kristiansands mekaniske verksted (KMV), så masse gammelt spantebøyingsutstyr er kommet i våre hender. Mye er likt det som vi kan se på utenlandske kilder.

Bilde 4: Skjermbilde tatt fra den britiske propagandafilmen Steel Goes to Sea. Her ser vi at et spant er i gang med å bøyes. Spantet ligger langs en avlang ambolt og festes etter hvert som den bøyes med slegger og et «neshorn». Film: British Council.

Verktøy for riktig jobb

En antikvarisk restaurering er avhengig av at man bruker de samme verktøyene som opprinnelig ble brukt. For å i det hele tatt oppfylle de antikvariske kravene var det derfor nødvendig å produsere og gjenskape tradisjonelle verktøy for spantebøying. Dette inkluderte låseklaver, paler, skjevingsutstyr og en avlang ambolt. Noe av utstyret vi har arvet fra KMV inkluderer et komplett spantegulv og en pneumatisk drevet «neshorn».

Bøying av spant på tradisjonelt vis har krevd omfattende eksperimentering, prøving og feiling. Det fantes ingen håndverkere igjen med erfaring fra tradisjonell spantebøying, og ingen har brukt de spesialiserte verktøyene på lang tid. Vi var derfor nødt til å lære oss å bruke de igjen. Dette ble ikke enklere av at arbeidet må foregå i et raskt tempo, hvor man bokstavelig må talt smi mens jernet er varmt.

Stål og laboratorium

Ideelt sett skal materialet på «Pelle» skiftes ut med identisk materiale. Via laboratorieundersøkelser av stålet og skriftlige kilder, har vi funnet ut at huden trolig består av såkalt bessemerstål. Bessemerprosessen var den første måten å masseprodusere stål på. Kort beskrevet tillot metoden å produsere stål ved å putte råjern i en bessemerkonverter, som brant vekk urenheter i jernet. Ved å tilsette en presis mengde karbon ble sluttproduktet rent stål, noe som var veldig arbeidskrevende å lage før bessemerprosessen ble oppfunnet.

Det er vesentlige forskjeller på gammelt bessemerstål og moderne skipsplater. Det henger sammen med at moderne stålplater er tilpasset sveising, en håndverksteknikk som kom først i omfattende bruk i Norge på 1950-tallet. For sveising er det nødvendig å bruke «tettet» stål. Det vil si at man har fjernet gassbobler og andre urenheter under produksjon av stålet. At stålet er av «tettet» kvalitet er avgjørende for at sveiseskjøtene skal bli bra, men ikke viktig for klinkearbeid. Laboratorieundersøkelser viste at bessemerstålet til «Pelle» er ikke av «tettet» kvalitet.

Forskjeller i materialet vises også i mykheten av stålet. Bessemerstål er nesten så mykt at man kan bøye det med hendene, noe som er en fordel med tradisjonelt klinkehåndverk. Moderne plater er meget stive, noe som er fint hvis man skal sveise. Bessemerstål i denne kvaliteten og mykhet er umulig å få tak i dag. Det er heller ikke realistisk å reprodusere materialet for et så sært bruksområde, da måtte man ha bygget opp igjen et nytt stålverk. Vi ble derfor nødt til å finne et materiale på markedet som var likt nok, og endte opp med å bruke stålplater av typen S235JRC.

Bilde 5: På Bredalsholmen dokk og fartøyvernsenter pågår restaureringsarbeidet i dag (2026). Mesteparten av stålet på forskipet og midtskipet er byttet ut. Foto: Andreas Gebelhof/BDF.

Kilder

Andersen, Håkon With. (1989). Fra det britiske til det amerikanske produksjonsideal: Forandringen av teknologi og arbeid ved Aker mek. Verksted og i norsk skipsbyggingsindustri 1935-1970. Norge.

Gebelhof, A. & Pettersen, I. (2022). Teknisk-historisk dokumentasjonsrapport: D/S «Pelle», ex «Pippi». Kristiansand.

Merton Park Studios. (1941). Steel Goes to Sea [film]. Storbritannia.

Spencer, Stanley. (1946). Shipbuilding on the Clyde: The Furnaces [maleri]. Storbritannia.

Taraldsen, K. & Terjesen, H. N. (2007). «Pelle»: Hele Arendals kjæledegge. Arendal.